Bolivia Adventures 2010

Uken før vi skulle reise hjem bestemte vi oss for å dra til jungelen, og få oppleve Bolivia sitt lavland! Turen vi dro på varte i 4 dager. To av dagene dro vi på pampassafari, og de to siste ble satt av til jungelsafari. Siden jeg (Kristine) fikk denguefeber på den første safarien, ble jeg ikke med på den siste safarien. Marie bestemte seg også for å bli igjen i Rurrenabaque, og hun var det jammen godt å ha ved min side da jeg lå syk. Siden hun også snakker glimrende spansk, var det godt at hun kunne hjelpe meg på legekontoret i snakk med alle legene! Dermed var det bare Wibekke og Hanne som dro videre på jungelsafari. Men her er litt bilder fra pampas:

CIMG1335

Liten flyplass

CIMG1338

CIMG1339

CIMG1348

CIMG1363

CIMG1370

CIMG1385

CIMG1410

CIMG1466

CIMG1442

CIMG1454

21-23. oktober bestemte vi oss for å dra på fjelltur. Vi hadde hørt at Huayna Potosi skulle være en fin tur, så vi oppsøkte (igjen!) Topas Travel, og bestilte tur- tross for noen uheldige hendelser forrige gang.

Vi ble hentet tidlig torsdags morgen av tre hyggelige karer: 1 guide, 1 kokk og 1 sjåfør. Kjøreturen opp til Basecamp var kort, kun 2 timer. Senere på dagen gikk vi opp til en isbre, og klatret opp små isbrevegger. Vi var nødt til å lære oss og bruke utstyret riktig, og lære oss gode gåteknikker til turen. Etter treningen gikk vi tilbake til Basecamp og bare slappet av. Her er noen bilder fra treningen:

Dagen etterpå gikk turen videre opp til Highcamp, 5130 m.o.h. Vi gikk i ca. 3 timer før vi ankom en koselig, liten hytte. Her var vi nødt til å bare slappe av, spise på cocablader og la kroppen tilvenne seg høyden. Etter god mat og drikke var vi nødt til å legge oss- kl. 18.00.. Vi stod opp igjen kl. 24.00. Vi var nødt å starte turen midt på natten, fordi da er snøen hardest- og det er lettest å gå. Vi begynte å gå oppover kl. 00.30. Turen oppover var hard, men veldig flott. Måneskinnet lyste opp snøen, man kunne se blinkingen fra lyning nedi jungelen- og lysene fra La Paz skimtes i det fjerne. Etter et par timer og flere høydemeter bak oss, bestemte Marie, Wibekke og Hanne seg for å snu. Noen slet med astma og andre med dårlig skulder. I tilegg begynte alle å kjenne høyden på kroppen. Kristine og guiden Hugo bestemte seg for å fortsette..

7 1/2 time etter vi startet på natten, nådde Hugo og Kristine toppen. Turen opp var hard, spesielt etter vi passerte 6000 m.o.h. Beina føltes bare tyngre og tyngre, jo høyere opp vi kom. Det samme gjorde pusten. Guiden ville heller ikke ta særlig med pauser, slik at vi kunne nå soloppgangen fra toppen. Det var med andre ord fantastisk og befriende å (endelig!) nå toppen!! Allikevel ventet en lang tur ned igjen til Highcamp, så vi kunne ikke bli lenge på toppen. Vi var nede ved Highcamp igjen kl. 10.30, og vi møtte resten av jentene igjen. Vi fikk i oss mat og drikke, og så gikk turen videre ned igjen til Basecamp. Deretter kunne vi sette oss i bilen og puste lettet ut, etter en vellykket tur.

Takk for turen!!

Hilsen oss fire

Fredag 15 oktober tok vi turen til Titicacasjøen som er en av verdens høyeste beliggende innsjøer hvor båter ferdes, hele 3812 moh. Sjøen ligger i Andesfjellene på grensen mellom Bolivia og Peru og dekker over 800 kvadratkilometer. På det dypeste er den 281 m dyp. I Titicacasjøen finnes det 36 øyer, den mest kjente er Isla del Sol, som i følge gamle inkaer er fødestedet for selve solen.

Denne turen tok vi som en dagstur. Vi leide en taxi som kjørte oss frem og tilbake. Turen en vei tok ca 3 timer. Vi kjørte til en liten by ved Titicacasjøen som heter Copacabana. Da vi kom frem var vi ganske sultne, så vi fant oss en sjarmerende liten restaurant for å smake den berømte ørreten som Titicacasjøen har å by på.

Vi hadde ikke planlagt dagen veldig nøye, så det passet oss fint at reisebyråer lå på rekke og rad i den lille byen. Vi møtte på en hyggelig lokal mann som kunne tilby oss en sightseeing i båten hans. Da vi satt fremme på baugen av båten, med vind i håret og bølger som skvulpet opp mot båtens side kunne det nesten føles ut som en sommerdag hjemme i Norge.

Båten kjørte i ca 1 time der vi fikk betrakte den vakre naturen Titicacasjøen var omringet av. Etter vert kom vi til en flytende øy laget av halm. På denne lille sjarmerende øya solgte de fersk fisk. Siden vi allerede hadde spist fikk vi dessverre ikke mulighet til å smake på denne ferske fisken. Den flytende øya var knyttet sammen med en ekte øy. Vi tok turen opp på toppen, der vi fikk en fantastisk utsikt over store deler av innsjøen.

Etter å ha kommet på fast grunn igjen, tok vi turen inn i en nydelig katedral. Det var et imponerende syn, med store gullbelagte utsmykninger. Denne katedralen er den mest besøkte i Bolivia av pilegrimer. Folk reiser også hit for å få bilene sine velsignet i helgene. I trafikken er det lett å se hvilke biler som er blitt velsignet. Sjåfører med velsignede biler kjører som galinger, i troen på at de er velsignet mot å havne i ulykker.

Alt i alt en koselig og avslappende dag for fire norske jenter i den travle Bolivianske hverdagen.

- Wibekke, Hanne, Marie og Kristine

Natt til lørdag 2 oktober tok vi turen til verdens største saltørken Salar de Uyuni. Salar de Uyuni er en inntørket innsjø og har en overflate på 12 106 kvadratkilometer. Ørkenen ligger i Lipez Potosi, 3650 moh.

For å komme oss dit måtte vi reise med buss i 10 timer. De første fem timene gikk alt veldig fint, bussen var varm, setene behagelige og maten god. Vi hadde hørt rykter om at veien skulle bli litt humpete etter hvert. Det viste seg å være en stor underdrivelse! Halvveis i turen begynte humpinga..det var som å kjøre på ferist – i fem timer!

Da vi omsider kom frem ble vi møtt av guiden vår, og et par fra Romania som vi skulle reise sammen med. Først stoppet vi for å se på mange gamle, havarerte tog som tidligere hadde blitt brukt til å frakte salt. Neste stopp var et lite marked hvor de solgte ting som var laget av salt fra saltørkenen. Deretter tok vi turen ut i selve saltørkenen. I begynnelsen av ørkenen var det hauger av salt over alt. Det er fritt frem for hvem som ønsker å benytte seg av saltet i ørkenen. Mange bruker spade og egen muskelkraft for å samle saltet i store hauger, som de etterpå solger eller lager ting av.

Turen vår gikk over to dager. Stedet vi skulle overnatte på het Coquesa. For å komme dit kjørte vi i ca 1,5 time over saltørkenen. Det var et utrolig syn! Hvitt, så langt øye kunne se. Selve stedet, Coquesa, var idyllisk. Lamaer og rosa flamingoer prydet øyet, med den fargerike vulkanen Tunupa i bakgrunnen. Husene var bygget av stein og gjørme (som er veldig vanlig i Bolivia), og det hele så ut som verdens koseligste lille landsbygd. Dessverre viste det seg at hostellet vi skulle sove på ikke var like koselig. Toalettet, og kranen gikk etter en stund tom for vann, og om kvelden var det ikke lys på badet. Vi hadde fått beskjed av reisebyrået vi reiste med, at vi skulle ha en personlig kokk. Dette stemte da ikke. Vi måtte sitte å tygge på ustekte kottelettbein, og tørre rundstykker. Vi fikk utdelt fire liter drikke fordelt på seks personer. Dette skulle vare i et døgn!

Etter at vi hadde godtatt at det ikke var noe å gjøre med plassen vi skulle overnatte på vendte vi nesen oppover mot vulkanen. Først tok guiden oss med til en grotte for å se på det som han sa var 500 år gamle mumier. Disse tideligere menneskene skulle ha levd i grotten, og dødd da de så sollys. Fremdeles hadde noen av mumiene hår og hud, så vi stilte oss skeptiske til hele historien. Allikevel var det interessant å få oppleve dette.

Etterpå bestemte rumenerene seg for at de ville gå oppovermot vulkanen. Guiden vår nektet å kjøre oss tilbake til hostellet, så vi hadde da valget om å sitte i bilen å vente, eller bli med rumenerene. Vi tok da beina fatt og begynte å gå..og vi gikk, og vi gikk..etter å ha gått i ca en time, innså vi at vi måtte over mange fjelltopper for å kunne få en god oversikt over vulkanen. Mørket begynte å sige på, så vi bestemte oss for å snu. Selv om vi ikke fikk sett vulkanen på kloss hold, fikk vi oss da i vertfall en god trim

Etter å ha overlevd natten på hostellet kjørte vi videre til øya Incahuasi. Denne øyen var dekket av hundrevis av kaktuser. Vi gikk på oppdagelsesferd på denne lille, men utrolig fascinerende øya. Her fant vi grotter, og en utrolig utsikt på toppen av øya, hvor vi kunne se store deler av saltørkenen!

Selv om vi var litt uheldige med overnatting, mat ol., var selve turen alt i alt en utrolig naturopplevelse!

- Bolivia jentene -

Søndag 26 september bestemte vi oss for å ta en ridetur opp til fjellet La Muela de Diablo som betyr “Djeveltanna” . Dette fjellet ligger 3825 m.o.h. Det er en svart, taggete topp som skiller seg ut fra de andre toppene i området, og den er ganske riktig formet som en tann. Dette er en karakteristisk topp som kan ses fra hele byen. Djeveltanna er en populær turistattraksjon, som kan bestiges både fra hesteryggen, fotturer og terrengsykling.

Utsikt fra soverommet på Casa Alianza. Djeveltanna oppe til høyre

Vi ble hentet av selveste cowboyen på Casa Alianza. Etter ca 10 minutter kjøring, kom vi fram til en stall der vi fikk tildelt hver vår hest. Hestene var ikke i like godt i hold som de hjemme i Norge, noen litt tynne og småsår her og der, men ellers i fin stand. Stallen var fin, og hestene så ut til å trives virket fornøyde.

Hanne som har ridd lenge, fikk utdelt den mest krevende hesten. Det viste seg at hesten ikke kunne et eneste signal, og da Hanne presset med sjenklene gikk hesten bakover istedenfor frem. Wibekke, Kristine og Marie fikk utdelt noen litt roligere hester. Wibekke som var den mest skeptiske fikk utdelt den høyeste hesten. Hun var veldig nervøs i begynnelsen, men etter hvert fant hun og hesten tonen og ble bestevenner!
Kristine fikk den minste hesten, men liten betyr ikke lat! Hesten hennes galopperte hver gang cowboyens hest galopperte. Heldigvis tok Kristine det hele med ro med et smil om munnen. Marie sin hest var stikk motsatt av Kristines, og tok livet for det meste med ro… Hvorfor galoppere når en kan gå!?!

Veiene vi ridde på hadde ulendt terreng med store hull som vi måtte ri slalåm mellom for å ikke falle nedi. Nedover fjellveggen red vi på smale stier, så her var det best å holde tungen beint i munnen og stole på at hesten hadde kontroll.

Etter å ha ridd ca halvveis tok vi lunch på en utsiktstopp. Her var det en fantastisk utsikt over byen La Paz. Selve turen tok ca 3,5 time.
Selv om samtlige var gule å blå etter tre timer i en steinhard cowboysal, var de en flott opplevelse å se naturen byen fra hesteryggen.

Hilsen Cowboyjentene